Barna jobber fra de er fem år gamle. Arbeidsdagen
er inntil 16 timer lang. Den 12 år gamle veveren Ake har ikke sett
familien siden han ble sendt bort for fire år siden.
Gutten ser knapt dagslyset fra vevhuset. Hendene arbeider raskt,
raskt – fra morgengry til midnatt. Deretter sover han noen timer ved
siden av vevstolen.
For 12 år gamle Ake Sorsa er det en helt
vanlig arbeidsdag. Han er en av Etiopias titusener barneslaver.
Leirgulvet er sprukket og kaldt. Ake sitter på en plastsekk han har
forsøkt å legge som en dyne. Hodet beveger seg til venstre og høyre, til
venstre og høyre. Under hendene hans vokser det frem et hvitstripet
tøy. Svirr, klonk, svirr, klonk, lyder det. Han avbryter rutinen bare
når tråden ryker.
Det er tidlig morgen i Etiopias hovedstad Addis
Abeba. Vi befinner oss et stykke opp på Entotofjellet, 3000 meter over
havet. Temperaturen ligger noen grader over null. Her ligger en hytteby
der gatene er dekket med rød jord. Vi hører hunder som gjør og barn som
leker mellom hus av rustent bølgeblikk.
Vevstuen er ca. 20 kvadratmeter og har plass til åtte vevstoler. Det
ligger tråd overalt, og det er vanskelig å ta seg frem. Et enslig lysrør
kaster et hvitt skinn fra en takbjelke. Gjennom et lite hull i
bølgeblikktaket synes en liten stripe dagslys. 12 år gamle Ake er vant
til å arbeide i halvmørke. Han sto opp klokken fem i morges og begynte å
veve mens det ennå var stille utenfor og himmelen fremdeles var svart. I
kveld får han ta en pause for å spise dagens eneste måltid. Han håper
det blir noe annet enn maisgrøt.Deretter jobber han et par
timer igjen frem mot midnatt. Det er en vanlig arbeidsdag for en
etiopisk vevslave. Dupper han av i løpet av den 16 timer lange
arbeidsdagen, blir han straks vekket.
Den svarte treningsdrakten
henger løst over hans smale skuldre. Ermene har han brettet opp til
albuene. Trass i at Ake arbeider med tekstiler, eier han ikke noe
klesskift. Noen få eiendeler henger i et par plastposer på en spiker på
veggen. Hyller finnes ikke. Guttens far og søsken bor i byen Chencha sør
i Etiopia.
- Jeg har ikke sett dem siden jeg ble sendt bort for
fire år siden, sier Ake stille. Han viser soveplassen sin. På en tynn
plastmadrass, ikke tykkere enn et ullteppe, i et hjørne ved vevstolen.
Pleier han å fryse? Er han sulten? Redd?
Ake flakker med blikket. Han våger ikke svare. Arbeidsgiveren står utenfor døren.
Vedsamlersken
En
mils vei lenger opp på fjellet arbeider ti år gamle Serawit Kanu i
eukalyptusskogen. Hun soper sammen grener og løv på bakken. Kosten har
hun laget selv av et knippe strå. Noen ganger strekker hun på seg og
står og kikker med forskremte øyne inn blant trærne. Hun vet at det
finnes hyener der. Og noen ganger menn, som vil tvinge til seg sex.
Mens Ake fremdeles sov i vevhuset, gikk Serawit langs den øde veien
oppover fjellet. En spasertur som tar tre timer, og som får brystkassen
til å heve seg fort i den oksygenfattige luften. Nå har hun rukket å
sope sammen flere små løvhauger og leter etter kvister. Et stykke
bortenfor plukker ni år gamle Abeba Yilma tørre grener med hendene, en
og en til favnen er full.Jentene holder seg nær hverandre i skogen. Det føles mindre farlig da.
-
Kommer det ville dyr eller dumme menn, skriker vi kjempehøyt, sier
Serawit. Ved er en handelsvare i Etiopia, der man lager mat og varmer
opp boligene med åpen ild. Arbeidet med å bære hjem veden utføres – i
tråd med tradisjonen – av kvinner.
Serawit og Abeba fortsetter å
arbeide til de har samlet sammen rundt 50 kilo kvister og grener hver.
Ved hjelp av taustumper og sekker knytter de sammen kvistene til store
pakker. De veier mer enn fotograf Maria Östlin, som er vant til å bære
tungt kamerautstyr, greier å løfte.
- Nei, Gud så tungt, jeg greier ikke, sier hun og peser. Etterpå har hun dype merker på skuldrene etter bæreremmene.
Til markedet i byen
Men
jentene hjelper hverandre med å få veden opp på ryggen. Deretter
begynner de å vandre tilbake nedover fjellet. På veien møter de eldre
kvinner som går bøyd, med overkroppene parallelt med bakken. De bærer på
enda tyngre vedpakker, over to meter lange. Tre timer senere selger
jentene veden i Addis Abeba.
Fortjenesten – fem kroner pr. vedbunt
– er en vanlig dagsinntekt for mange etiopiere. Jentene gir alt til sin
arbeidsgiver. Som barneslaver får de ingen penger for jobben.
For Ake, Serawit og Abeba begynte slaveriet på busstasjonen i sentrum av
Addis Abeba. Her stiger utallige barn av bussen sammen med en ukjent
ledsager, trette og brunskitne av veistøv.Det finnes ingen
offentlig statistikk over menneskehandelen i Etiopia, men den
internasjonale organisasjonen for migrasjon anslår at 20.000 barn blir
solgt som slaver hvert år. En politisjef forteller at minst 30 jenter
blir oppdaget, bare på bussterminalen, hver uke.
- Traffickingen
er så omfattende at vi ikke rekker å etterforske alle tilfellene. Vi har
akutt behov for flere ressurser, sier politiinspektør Atsede Wordofa,
som er sjef for barnevernsavdelingen I Addis Abeba.
Serawit Kanu var syv år da hun ble offer for en menneskehandler. Hun minnes den lange reisen, den første i hennes liv.
-
Min far satte meg på en buss med en mann og sendte meg hit. Det var
nesten ikke flere igjen av oss hjemme da, sier hun. Hva da ingen igjen?
Hva mener hun? Vi behøver ikke reise i hennes fotspor for å forstå hva
hun forsøker å si.
Fattige bønder
Akkurat som vevslaven
Ake Sorsa kommer Serawit Kanu fra byen Chencha, en høyslette sør i
Etiopia der man kan se ut over røde sjøer og gul savanne. Det tar 14
timer på humpete veier å kjøre hit med rutebussen. Det siste stykket er
det flere eseldrosjer enn biler på veiene. Noen få hus i det lille
samfunnet har innlagt elektrisitet, men det ser strømbrudd hver dag.
Her lever et stammefolk som pleide å være krigere, men som nå er
jordbrukere. De bor i hytter som minner om bikuber og dyrker bananer,
epler og mango, som de selger. All jord eies av staten, og for mange
spiser leien opp en stor del av fortjenesten.Finanskrisen i
2008 var et hardt slag. I rene tall ble den vestlige verden rammet
hardere enn Afrika, men her er marginene mindre.
Ti prosent
tilbakegang i Europa kan bety at en familie ikke har råd til å kjøpe
fastfood like ofte. Fem prosent nedgang i Etiopia kan bety sult. I
tørkeperioder, den seneste var i 2011, skrumper avlingene inn, og
buskapen faller sammen og dør på samme tid som matprisene galopperer.
Kvinnene må gå i timevis for å finne vann, og det de finner er ikke
engang rent.
Et barn for en ku
Blant familiene som rammes,
stiller menneskehandlerne spørsmålet: Hva koster et barn? Eldstegutten
for en ku? Mellomste sønn for jordleien? Den førstefødte datteren for 70
kroner i året? Det er vanlig pris.
For en jordbruker som knapt
greier å skrape sammen 600 kroner i årsinntekt, er det et betydelig
bidrag til husholdningskassen. Og en munn mindre å mette. Dessuten lover
handelsmennene at barna skal få et bedre liv i hovedstaden. Utdannelse,
jobbtilbud og finere klær.
Shashete Kanu visste ikke at løftene var falske da hun sendte Serawit i
vei den dagen for tre år siden. Vi finner moren i en hytte ved en enslig
gård utenfor Chencha. Den nest eldste sønnen hennes, 18 år gamle
Matiwous, hjelper henne å dyrke jorden. Yngstedatteren Element (8)
ligger for døden med tuberkulose.Ingen andre familiemedlemmer
er igjen. Tre sønner er blitt solgt, pluss datteren Serawit. Da det
aldri kom noen penger, og da ryktene begynte å gå om at barna var solgt
som slaver, dro faren for å lete etter dem.
- Han bor i Addis
Abeba nå og forsøker å befri og hjelpe barna. Men han har ingen penger,
sier Shashete Kanu. Selv har hun ikke sett noen av dem siden den dagen
de ble satt på bussen.
- Jeg spør meg selv hele tiden om det er
noe jeg kan gjøre for å reise og møte dem. Vi har ikke penger til å
reise alle tre, og jeg kan ikke forlate min sønn her for å ta seg av min
syke, lille jente. Datteren Elements liv vil trolig kunne reddes dersom
hun får behandling på sykehus, men den lille familien har heller ikke
råd til medisiner eller helsestell. Sønnen Matiwous sparker frustrert i
gresset. Når han begynner å snakke, brister han i gråt.
Frastjålet barndommen
- Jeg er redd. Jeg har mistet halve min familie, og nå holder jeg på å miste resten også, sier han.
Noen
av nabobarna kommer løpende inn på gården. De lærer å lese og skrive på
skolen i Chencha og kan si noen setninger på engelsk. One, two, three,
four, five, six, teller de i kor når de ser oss. Serawit Kanu er blitt
frastjålet både sin barndom og muligheten til skolegang. Som andre
vedsamlere er hun analfabet og har stadig vondt i ryggen. Men hun har
likevel vært heldig.
Enkelte av jentene som hentes fra landsbygda sendes videre til De
forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, der de blir hushjelper og
sexslaver. I disse landene koster et barn alt fra 5000 til 140.000
kroner – jo yngre de er, jo høyere er prisen. Summene kan sammenlignes
med Etiopias brutto nasjonalprodukt, som er 2100 kroner pr. innbygger i
året.Andre tvangsprostitueres i Addis Abeba i bydelen Merkato, der en jente koster 35 kroner for natten.
-
Den yngste piken vi befridde fra prostitusjon der, var ni år. Hun hadde
så alvorlige skader i underlivet at hun måtte gå til spesiallege én
gang i uken, sier sosialarbeideren Sosena Shiferaw.
Hun er
ansvarlig for et rehabiliteringsprogram for jenter som har solgt sex
under tvang. Det drives av den lokale hjelpeorganisasjonen HCE, Hope for
children of Etiopia, en ikke-statlig organisasjon som støttes av den
svenske Legemisjonen.
HCE har også et rehabiliteringssenter for
gatebarn, der de får bo, og de har bygget spesialskolen Entoto Freedom
School i hyttebyen Entoto, der vevslaver og vedbærere får skolegang og
et måltid mat om dagen.
- Barneslavene er for gamle og ligger for langt etter kunnskapsmessig
til å kunne begynne i den kommunale skolen. Vi forhandler med
arbeidsgiverne deres og har greid å få til en avtale med flere av dem om
at barna bare får jobbe frem til klokken 13. Deretter spiser de
formiddagsmat hos oss og får en halv dags undervisning, sier Yonas
Tesfaye, en av grunnleggerne av HCE.I løpet av ett år lærer
barna seg å bli frisører, skreddere eller kokker og kan i beste fall
starte sin egen virksomhet i fremtiden. Lettest er det for guttene som
allerede kan veve. Jentene mangler fagkunnskaper og er i dårligere
fysisk form.
Aidsdøden
Når et navn strykes av klasselisten
på skolen, har barnet ofte omkommet av hiv/aids. I forrige semester var
det tre barn som døde.
Mange har innvortes sykdommer, søvnproblemer, er feilernærte eller underernærte og veldig redde. Mengistu Bunaro, HCE
-
Mange har innvortes sykdommer, søvnproblemer, er feilernærte eller
underernærte og veldig redde. Jenter som bærer ved, får også kroniske
belastningsskader. Regelmessig belastning hemmer veksten og skader
skjelettet. Bekkenet deformeres, slik at de vil oppleve gjentatte
aborter og ikke kunne føde barn, sier Mengistu Bunaro, som er
hjelpearbeider hos HCE.
De tusener av slavebarn som ikke er blant
dem som får hjelp, våger sjelden sette seg imot sin arbeidsgiver eller
rømme på egen hånd.
Ifølge Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen ILO er arbeidsgivere bare interessert i barn
dersom de er "billige, føyelige av natur, lettere å styre enn voksne og
for engstelige til å klage".
60.000 gatebarn
Barn som ikke
oppfører seg som forventet eller ikke greier arbeidsoppgavene,
risikerer å bli satt på gaten. Der er det allerede 60.000 andre små
jenter og gutter som sover i portrom eller på gaten. Ingen kommer til å
spørre etter dem. Det et bare å kjøpe et nytt barn.
- Brød. Jeg
behøver brød. Hjelp meg, sier en liten gutt som løper langs en
trafikkert vei og forsøker å stanse biler. Han er kanskje ti år gammel.
Blikket er desperat.
- Super-Mario! sier læreren.
Han dukket opp fra ingensteds, fra et hull i en mur. Der ser det ut til å
bo enda et lite barn. Rundt hullet er bakken dekket av søppel og knust
glass.På den andre siden av gaten går en svensk turist og ser
på vevde tekstiler. I en liten kiosk finner kvinnen et stripete langt
sjal som hun legger om halsen.
- Bare 200 birr, sier selgeren.
- Nei, det er for dyrt, svarer kvinnen.
Hun greier å prute ned prisen til 120 birr – 37 norske kroner – og smiler bredt når hun går av sted med posen i hånden.
Veveren
Ake Sorsa får ikke en øre av fortjenesten. I morgen, før den smale
strålen av dagslys har begynt å finne veien ned gjennom det lille hullet
i taket på vevstuen, kommer han til å veve nye sjal.
